Synet på barnet har ikke alltid vært slik det er i dag. Det er lett og tenke seg at barn er barn uavhengig av tid og at barnelitteraturen alltid har vært. Men slik har det ikke alltid vært sett.
Barnet ble ikke i like stor grad skilt ut som noe eget før i tida. Vi snakker da om tider så langt tilbake som på 1500-1600 tallet. Barna hadde ofte like klær som de voksne og hadde plikter og funksjoner som ikke skilte de så ut fra samfunnet ellers.
Først på 1700-tallet ble det rettet fokus mot barnelitteraturen. Dette århundre blir i ettertid kaldt "The decade of the children". Med filosofen Jacques Rousseau (1712-78) begynte man å se på barn på en annerledes måte og som noe eget. "Rousseau har fått æra for å være den ideologiske "oppdageren" av barnet. Han knyttet barnet til naturen og hevdet at barnet skulle få utvikle seg i pakt med den. Kvaliteter som det reine og ekte ble tiltenkt barnet". (Mjør m. fl. 2006: 17) Barnet ble anerkjent mer som et barn både i størrelse, tanker og handling.
En bok i Rousseaus ånd er Heidi (1888) av Johanna Spyri. (Mjør m. fl. 2006: 17) "Andre spor av idealistiske syn på barn kan en finne i robinsonade-litteraturen (fortellinger om skipsforlis og vestens møte med andre kulturer)." (Mjør m.fl. 2006: 18)
Men gjennom tidene har ikke alltid barn blitt sett på som uskyldige. Barnet har også blitt sett på som "djevelfrø" og driftsvesen. Gjennom samfunnets utvikling her i vesten da med tanke på tiden under Luthers-protestantisk regime ble barnet sett på som nettopp et driftsvesen, irrasjonelt, impulsstyrt og drevet av egen vilje. I litteraturen ble dette fulgt opp med eksempelfortellinger. Det er fortellinger som i all hovedsak tok for seg rett og galt sett ut ifra et mer religiøst syn.
Men tidene forandret seg og kirken så ikke lenger arvesynd som så sentralt tema lenger. Barnelitteraturen begynte å bygge mer på samtalelitteraturen. Den var fremdeles oppdragende, men skolene ble mer sentrale i opplæring og det ble dannet en mildere og mer demokratisk pedagogikk.
At romantikken så barnet som rent og uskyldig ble etter hvert paradoksalt da Darwin og Freud provoserte fremstillingene av barnet og menneskesynet. Resultatet ble et mer stakkarslig syn på barna.
Opplysningsfilosofen John Locke (1632-1704) var mer opptatt at litteraturen for barn skulle være både underholdene og nyttig. Prinsippet "Instruction with delight" har siden fulgt barnelitteraturen og litteratur for barn har etter dette fokusert på å fremme temaer som moral, kunnskap og fornuft inn i underholdende sjangere som blant annet fabel og eventyr.
Først ble denne formen for barnelitteratur skrevet lite interessent for barna, da voksnes holdninger og syn ofte gjennomsyret budskapet i tekstene, men etter hvert ble det viktigere å fremme et barns perspektiv i tekstene slik at barna lettere kunne kjenne seg igjen.
Boka I brønnen og i tjernet (1851) av Jørgen Moe viser et tidlig barneperspektiv. Den er ut ifra sin samtid skrevet langt mer muntlig og har en syntaks mer egnet for barn. Denne boka blir regnet som Norges første originale barnebok. Det sies i Norsk barnelitteratur historie at " skildringa av barna er gjort med en stor psykologisk innsikt og respekt for barns kjensler og personlege integritet". (Mjør m. fl. 2006: 21)
Barnelitteraturen i Norge etablerer seg i løpet av 1800- tallet og fokuset på å skrive tekst sett ut i fra barns øyne ble stadig viktigere.
I 1880 – 1890 årene under realismen, ble det stadig viktigere i barnelitteraturen at også triste og vonde ting skulle beskrives. Dette var viktig for at barn også skulle få forståelse av slike ting og at de skulle få ta større del i samfunnet.
I overgangen av 1800 til 1900 tallet skjer det mye på den barnelitterære fronten og vi snakker om den Norske "Gullalderen".
Lesebøkene kommer inn i skolen og navn som kan nevnes tilknyttet dette er Nordhal Rlofsen og Torbjørn Egner.
Utover 1900 tallet fortsetter barnelitteraturen å utvikle seg. Det blir stort sett skilt på guttebøker og pikebøker, men barnelitteraturen har fått sin plass både i skolen og i hjemmet.
Først en stund etter krigsårene blir det skrevet bøker som skulle kunne underholde begge kjønn. Vi kan da nevne kjente forfattere som Thorbjørn Egner, Alf Prøysen, Anne-Cath. Vestly, Inger Hagerup, Jan-Magnus Bruheim og André Bjerke.
Fra 1970 tallet begynner barneperspektivet å få flere uttrykk. Mye av litteraturen for barn blir nå alvorspreget og tar for seg konflikter mellom barn og voksne. Relasjoner blir ofte problematisert og barna i bøkene viser hvordan de gjennom egen styrke og selvstendighet klarer seg igjennom ulike ting. Bøkene tar ofte opp litt "såre" temaer, men uten å gjøre de til tabuer. Forfattere og nevne her er Tormod Haugen, Arild Nyquist, Rønnaug Kleiva og Gro Dahle.
1970- tallet bringer også med seg Siense fiction for barn. Forfattere som Tor Åge Bringsværd og Jon Bing er blant de som fremmer denne sjangeren.
Vi nærmer oss da 1980- tallet og hvor barnelitteraturen fjerner seg mer fra det oppdragende. Bøkene trenger ikke alltid være oppdragene, men kan være underholdende kunst i seg selv. Barnelitteraturen favner mer underholdning og fokus på estetiske og språklige kvaliteter blir like viktig som tematikk.
En slik utvikling "har bygd ned grensene mellom barne- og vaksenlitteraturen, og vi har fått fenomenet allalderlitteratur." (Mjør m. fl. 2006: 23) Allalderlitteratur kan sies å være at en bok kan underholde og fange oppmerksomheten til både voksne og barn.
Dette var litt om barnelitteraturens utvikling frem til i dag. Ikke har jeg tenkt over barnelitteraturens utvikling på en slik måte før, så å bli kjent med en slik historikk har vært nok så spennende. Må en tro hva som kommer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar